– Kraftmangel kan bli Norges største hodepine
Skrevet av:
Håkon Bergsodden, konserndirektør Fornybar energi i Norconsult
Hans Kristian Danielsen, SVP Energy Systems i DNV.
Lenge har energidebatten handlet om strømregninger, støtteordninger og kortsiktig politisk uro, samtidig har et langt større problem oppstått: Norge er på vei inn i en situasjon der vi både mangler kraft til ny verdiskaping og ligger bakpå med utslippskuttene.
Da hjelper det svært lite at det oppstår politisk tvil om flytende havvind er en sentral del av fremtidens energiproduksjon, slik Stortinget nå skaper.
Forbruket øker
Vi vet at forbruket av elektrisitet forventes å øke nesten like mye de neste 25 årene som det har gjort de seneste 50. Industrien skal elektrifiseres, transport skal omstilles, nye næringer skal vokse frem, og samfunnet skal kutte utslipp. Samtidig bygges hverken ny kraftproduksjon eller kraftnett ut i et tempo som står i forhold til ambisjonene.
Det norske kraftsystemet er også et spørsmål om forsyningssikkerhet og fremtidig velferd. Fortsetter utviklingen, går Norge mot kraftunderskudd allerede tidlig på 2030-tallet. Det gir et økende behov for import med tilhørende europeiske strømpriser, og dermed svekkes norsk industris internasjonale konkurransekraft.
Og samtidig som kraftbehovet vokser, er Norge heller ikke på kurs til å nå klimamålene for hverken 2030 eller 2050. Tempoet i energiomstillingen er for lav. Utslippskuttene kommer ikke raskt nok. Vi står i et kappløp der mållinjen er kjent, men hvor gjennomføringskraften svikter. Likevel fortsetter store deler av energidebatten å handle om symptomene fremfor årsakene.
Det er forståelig at politikere vil skjerme husholdningene i en tid med høye renter og økonomisk uro, men vi må ikke forveksle kortsiktig lindring med langsiktige løsninger. Strømstøtte og politisk ro produserer ikke mer kraft.
Skrikende behov
I Grenland har Yara nedskalert ambisjonene om elektrifisering av ammoniakkproduksjonen på Herøya på grunn av høye kraftpriser, med andre ord er det et skrikende behov for økt krafttilbud. Andre steder skrinlegges industriprosjekter fordi transmisjonsnett, distribusjonsnett og krafttilgang ikke er tilstrekkelig på plass.
Vi står nå ved et veiskille og fagmiljøene er tydelige: Skal vi lykkes med industriomstilling, utslippskutt og ny verdiskaping, må kraftsystemet bygges ut, både gjennom økt kraftproduksjon og en betydelig styrking av nettet.
Det er her energipolitikken svikter. Vi diskuterer fordelingen av knapphet, men i liten grad hvordan vi faktisk skal skape mer kapasitet. Den varslede kraftmangelen skyldes ikke én enkelt faktor, men én utfordring peker seg ut: Utbyggingen av ny, fornybar kraft går for sakte.
Vindkraft er i realiteten det eneste som raskt kan bygges ut i tilstrekkelig skala, men her må myndighetene øke tempoet. Vind på land er den rimeligste formen for ny kraftproduksjon, og Norge har et stort potensial, men det er krevende å bygge ut på grunn av påvirkningen på natur og lokal motstand. Når så utviklingen av havvind bremses av politisk uro, er konsekvensene desto mer alvorlig.
Det politiske spørsmålet er enkelt, men ubehagelig: Er det riktig å bruke stadig større summer på å skjerme oss mot konsekvensene av knapphet på kraft og samtidig nøle med å legge til rette for investeringer i kraftsystemet? Det handler ikke bare om energi, det handler om hva Norge skal være når inntektene fra sokkelen reduseres. Velferdsstaten skal også finansieres i tiårene som kommer, da trenger vi mer enn historiske oljeinntekter og gode intensjoner. Vi trenger mer kraft, mer nett og et høyere tempo i energiomstillingen.
Det dyreste valget i norsk energipolitikk er å utsette det uunngåelige.
